Underworld (2003)
18.04.2016 20:28
Fem år før Twilight (2008) og True Blood (2008) gjorde suksess med vampyrer og varulver, banet regissørdebutant Les Wiseman vei for dem med Underworld. Ikke at vampyrer og varulver var noe nytt på film i 2003. Allerede i 1922 kom Nosferatu i Max Schrecks skikkelse og i 1931 udødeliggjorde Bela Lugosi den tilsynelatende allerede døde, men udødelige Dracula.
Mine første møter med Dracula og vampyrer kom i form av litt for skumle tegneserier da jeg 10-11 år og i filmer som Fright Night (1985) og The Lost Boys (1987).
Også varulvene kom mye tidligere - kanskje først i filmform med The Wolf Man (1941).
Mine første møter med varulver, var i An American Werewolf in London (1981) og Silver Bullet (1985).
Men det Les Wiseman gjorde, var å gi disse skapningene en helt ny og moderne fremtoning i Underworld, sammen med et kick-ass soundtrack.
Den farlig vakre Kate Beckinsale spiller Selene, en vampyr som i filmens åpning forteller om krigen som i århundre har pågått mellom varulver og vampyrer. Vampyrene hadde på et tidspunkt nesten utryddet alle varulver, men antallet deres var nå stigende og rivaliseringen mellom dem var mer intens enn på lenge.
Ved en tilfeldighet oppdager Selene at varulvene, med Lucian (spilt av Michael Sheen) i spissen, er på jakt etter en tilsynelatende vanlig mann. Hun aner raskt uråd og bestemmer seg for å undersøke nærmere hvem denne mannen er og hvorfor varulvene er på jakt etter ham.
Etter hvert utspiller filmen seg som en slag gotisk Romeo og Julie, der vampyrene er familien Montague og varulvene er familien Capulet, i en historie preget av kjærlighet, svik og forræderi - med andre ord alt et godt drama bør inneholde.
I tillegg til de allerede nevnte skuespillerne, finner vi også Scott Speedman og Bill Nighy i sentrale roller. Og Nighy stjeler som vanlig så og si alle scener han er med i, selv om filmens store stjerne vel må sies å være Kate.
Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til andre filmer når man ser Underworld, spesielt med tanke på tidspunktet den kom på. De lange skinnfrakkene, intens skyting og stilistisk slossing lar tankene fare til The Matrix (1999), og Resident Evil (2002). Men filmen klarer likevel å sette sin egen tone, ikke minst på grunn av karakterene og de myteomspunnede vampyrene og varulvene.
Det er mye godt skuespill, historien er gjennomført og god og effektene er heller ikke så verst, selv om det utvilsomt har skjedd mye på CGI-fronten siden 2003. Det er også litt for vanskelig å forstå hvem som er varulver og hvem som er vampyrer i filmens intense avslutning, i alle fall der varulvene er i menneskeform, men det lille som trekker ned er langt fra nok til å ødelegge filmopplevelsen. Her er det action og moro fra begynnelse til slutt, noe som er gode nyheter for fans av filmen, da det er mange oppfølgere å ta fatt på når denne filmen er sett.