The Adventures of Baron Munchausen (1988)
Terry Gilliam er en skrue. En genial skrue vil nok sikkert mange si, med tanke på hvilke filmer han har bak seg, men likevel en skrue. For mange er han kanskje mest kjent som en av gutta i Monty Python, men for andre er han også en stor visjonær regissør med filmer som Monty Python and the Holy Grail (1975), Brazil (1985), Twelve Monkeys (1995) og Fear and Loathing in Las Vegas (1998) bak seg.
Jeg har sett og hatt sansen for flere av filmene hans, med Twelve Monkeys som en personlig favoritt. Men jeg har også hatt sans for det surrealistiske han har gjort i andre filmer som Brazil og The Imaginarium of Doctor Parnassus (2009). Likevel har jeg aldri følt videre dragning mot The Adventures of Barun Munchaussen, antagelig siden jeg ikke har visst noe særlig om den. Den har faktisk stått i hylla mi en stund, og plutselig viste det seg at det var tid for å se den.
Den umiskjennelige stilen til Terry Gilliam viser seg raskt og jeg koser meg veldig i begynnelsen. Det er så surreaslistisk og rart jeg forventer av en Gilliam-film, og jeg blir faktisk litt nysgjerrig på hvem denne Munchausen er. Etter litt googling i filmen (ja, jeg vet at det egentlig ikke er lov og at det ødelegger filmopplevelsen, men i dette tilfellet føler jeg at søket filførte filmen tyngde og relevant informasjon, så...) Etter litt googling fant jeg ut at Munchausen faktisk er basert på Hieronymus Karl Friedrich von Münchausen som levde i Tyskland på 1700-tallet. Han var visstnok en skrønemaker av dimensjoner, og la ut i det vide og det brede om sine affærer, både på jorden og andre steder. En annen tysker ved navn Rudolph Erich Raspe lot seg tydeligvis inspirere av Munchausens historier og endte opp med å skrive flere historier om Munchausen basert på disse skrønene. Dette satte visst ikke Munchausen videre pris på, men det er en annen historie.
Det skal også nevnes at Baron Munchausen i tillegg til bøker og filmer har noe som heter Munchausen syndrom oppkalt etter seg. Det er en lidelse der en person overdriver hendelser eller symptomer på sykdom for å få oppmerksomhet eller sympati. I tillegg har man Munchausen by proxy (MSbP/MbP), der en person påfører andre lidelse for selv å få sympati og oppmerksomhet. Det er også interessant informasjon å ha i bakhodet når man ser filmen.
Men denne filmen om Baron Munchausen tar i alle fall utgangspunkt i noen av disse historiene til/om Baron Munchausen, og viser hvor langt den faktiske personen gikk i sine skildringer om ting han etter signede skal ha gjort og opplevd. Og når Terry Gilliam står for manus og regi, blir ikke historien mindre fantastisk. Her er det elementer å spore fra både Monty Python og Brazil, men jeg føler også jeg ser snev av senere filmer som Mirrormask (2005) og The Fall (2006). Kanskje disse er inspirert av Gilliam eller Munchausen, hvem vet...
Baron Munchausen, spilt av John Neville, reiser rundt med følget sitt, blant annet spilt av Eric Idle og en ung Sarah Polley, og opplever den ene fantastisk surrealistiske opplevelsen etter den andre. De møter også noen artige karakterer på sin vei, blant annet Kongen av Alt, spilt av en improviserende Robin Williams, og jeg skjønner hvorfor filmen vant Oscar for beste spesialeffekter det året. Men selv om det på en måte er morsomt å se de fantastiske scenene og settingene, så føles det snart som om filmen kun handler om å vise frem dette. Det er som om Terry har hentet frem 5-6 episoder fra Munchausens historier, som også finnes i illustrert form, har forsøkt å gjenskape disse på en Gilliam-sk måte, vel og merke, og så forsøkt å binde dem sammen med en syltynn historie. Resultatet er at jeg lar meg imponere av settene, men er fullstendig likegyldig til historien.
Filmen fremstår nesten mer som en dokumentar om hvordan man lagde Fantasy-filmer for 30 år siden. Og selv om det på sett og vis er ganske hyggelig, er det ikke den følelsen jeg er ute etter når jeg ser en film.
Når filmen er ferdig, etter å ha slitt med å holde fokus på skjermen en del ganger, er jeg litt usikker på hva jeg skal synes. Jeg tar meg i å ønske og like filmen, for det er definitivt ting å sette pris på her. Og etter å ha sett intervju fra Gilliam og folkene i og rundt filmen i ekstramaterialet og fått et innblikk i vanskelighetene de sto ovenfor under innspillingen, liker jeg den enda litt bedre enn jeg gjorde i utganspunktet. Men jeg føler likevel at filmen mangler en god historie, selv om "historien" den forsøker å fortelle er en fantastisk en.
Anbefales for tilhengere av Gilliam og det surrealistiske.
