Om barn og triste trær.

Det å få barn forandrer alt. Alle som har barn sier det. De som ikke har barn nikker, men tenker gjerne sitt.
De skal nok klare å holde på seg selv og sitt når tiden for barn kommer. Og man kan klare det.
Man får bare mye mindre tid til det.

 

Fokus endres når barna kommer. I stedet for å tenke på hvordan man selv (og kanskje kjæresten) kan ha det best mulig, er det plutselig en eller flere med i regnestykket. Og man må sette barna først. Først når barna har det bra, kan man se til seg selv. Har ikke barna det bra, vil de eller samvittigheten sørge for at du ikke har det bra. 

Men fokus havner naturlig på barna. For man elsker dem og vil at de skal ha det godt. 

 

Man må være streng til tider og det er umulig å ikke bli sint en gang i blant. Men det hele er en del av oppdragelsen. Veien til å gjøre dem bevisste på seg selv og omgivelsene rundt dem, så de også kan lære å ta kloke og veloverveide avgjørelser i fremtiden. 

Det er ikke sånn at man ønsker å være sint og streng. Mest av alt ønsker jeg at mine barn skal gå rundt med fornøyde smil hele tiden. Men det ville ikke være god barneoppdragelse. Da ville man bare skjemt dem bort og de ville aldri lære å måtte jobbe for det de vil og ønsker seg eller lære å ta hensyn til andre. 

For man ønsker det beste for barna sine, ikke bare der og da, men å legge et grunnlag for at de skal ha det bra hele livet. 

 

Men det er ting man ikke så lett kan beskytte dem fra.
Ting man ikke kan kontrollere, hverken for seg selv eller andre. 

Som tanker, for eksempel.

Det er ikke alltid så lett å bestemme hva man tenker, i alle fall ikke når man ligger i sengen og skal prøve å sove.

Og en kveld min syv år gamle datter hadde lagt seg, ropte hun på meg. Hun fikk ikke sove. 

Ikke at hun hadde prøvd så voldsomt enda. Det meste av tiden hun siden hun la seg hadde jeg hørt både snakking, sang og noe som mest av alt hørtes ut som (og antagelig også var) turning i sengen. 

Men hun fikk altså ikke sove. 

Jeg spurte hva som var galt og hun fortalte at hun tenkte så triste tanker. 

Du må prøve å tenke på hyggelige ting, sa jeg. Da er det lettere å sove. Og så får du fine drømmer. 

Hun sa hun prøvde å tenke på hyggelige ting, men hun klarte det ikke. De triste tankene var der likevel. 

Jeg la meg ned i sengen ved siden av henne og lot henne fortelle alt hun hadde på hjertet. Og da hun hadde sagt det hun ville, tok jeg tak i hånden hennes.

 

Jeg sa: Alle mennesker tenker triste tanker av og til, både voksne og barn. Men man må prøve å fylle hodet glade tanker.
Tenk deg at du er ute og går på en vei. (Jeg tegnet en strek på armen hennes) 

Og du går på veien og du er glad og har det fint. Men så ser du et tre. Og det treet får deg til å tenke på noe trist. Og når du ser deg rundt, er det flere trær der. Alle trærne er triste tanker. Savn etter noen du er glad i, men ikke ser så ofte. Minner om morfar som er død. Men da kan man prøve å snu det triste til noe hyggelig. Glede deg til neste gang du får se igjen de du savner. Tenk på hyggelige ting du gjorde med morfar før han døde. Så blir de triste tingene hyggelige ting.

 

Jeg spurte om hun skjønte hva jeg mente, for jeg var ikke sikker på at hun hang med i analogien min. Men hun sa ja, så jeg fortsatte. 

Noen tanker er triste, men hyggelige. Og de kan du se på og tenke på. Mens andre tanker er bare triste. De må du bare gå vekk fra. For hvis du ser for lenge på trærne som er triste, så dukker det plutselig opp masse andre trær. Triste trær. Og før du skjønner hva som har skjedd, så står du midt i en stor skog full av triste tanker. Og trærne er så store, og da kan det være vanskelig å finne veien ut av skogen igjen. Man går seg bort i skogen av triste tanker.

 

Jeg spurte igjen om hun forstod hva jeg mente, og hun nikket igjen. Jeg strøk henne på hånden og kysset henne på kinnet.

Det er mange triste tanker som er fine, sa jeg. De kan du hente frem og tenke på av og til.
Men hvis du ser at du begynner å nærme deg skogen, må du snu og gå en annen vei.
Ikke gå inn i skogen. Okay? Hun nikket ettertenksomt. 

Jeg ga henne en kos, sa jeg var glad i henne og at hun måtte sove godt. Så gikk jeg ut. 

Etter det ble hun stille. 

Da jeg gikk innom rommet hennes litt senere, sov hun godt, som om hun ikke hadde en bekymring i hele verden. 

Jeg håpet det var tilfelle. 

Så håper jeg at hun klarer å styre unna skogen neste gang hun ser den foran seg. Hvis ikke, skal jeg legge meg ned ved siden av henne igjen og minne henne på det. 

Ikke la skogen oppsluke deg. 

Det kan være et godt råd for andre også, som av og til ferdes på veier som leder mot skogen.