Se alltid lyst på livet - selv når synet blir uklart?
Jeg har vært litt usikker på om dette er en artikkel jeg burde skrive og i alle fall å publisere, da jeg føler at det kan stille meg i et dårligere lys. Eller lys og lys. Lyset har vel ikke noe med det å gjøre, men det kan få meg til å virke gammel. Ikke nødvendigvis eldre enn jeg er, men noen ganger er så gammel som man er ille nok. I alle fall når man når en viss alder.
Joda, man er ikke nødvendigvis eldre enn man føler seg. I alle fall så lenge man ikke ser seg i speilet, men noen ganger skjer det ting som får en til å innse at man ikke er en ungsau lenger. For eksempel når jeg velger å bruke ord som "ungsau"; et ord som sikkert ikke eksisterer for folk under 25. Kanskje det ikke eksisterer for de som er eldre enn det heller. I så fall tar jeg det som et postitivt tegn på at jeg er kreativ, en kvalitet noen hevder blir svekket med årene. Kanskje på lik linje med synet...
For det er det som er frøet som skulle spire til å bli dette innlegget. Eller rettere sagt øynene mine. Eller rettere sagt hvordan øynene mine svikter meg.
Det er ikke noe nytt for meg sånn helt egentlig. Jeg merket allerede i 1996 at synet mitt ikke var helt som det skulle, og jeg begynte med briller. Ikke at synet mitt var så dårlig, men jeg hadde skjeve hornhinner, noe som gjorde at det fort ble anstrengende å lese. Og da jeg fortsatt leste en del på denne tiden, så var det vanskelig å slippe unna uten å gjøre noe med det. Så jeg begynte med briller.
Jeg ville egentlig heller begynne med linser, men jeg orket ikke tanken på å ha noe på øynene mine, og i alle fall ikke drive å pirke rundt inne på øyet mitt. Bare tanken på det fikk meg til å grøsse. På samme måte som at jeg alltid, og jeg mener alltid, må knytte nevene og gjemme neglene mine i håndflaten når jeg tenker på negler som brekker eller bendes bakover.
TENK PÅ NOE ANNET, TENK PÅ NOE ANNET!!
Anyways, jeg brukte briller i tre år, før jeg fant ut at jeg måtte prøve meg med linser, fordi det var så mye mer praktisk. Og etter litt prøving og feiling fikk jeg det til en gang i 1999. Og siden har det funka fint!
Jeg har gått til regelmessig linsekontroll og linser har utelukkende vært en positiv løsning for meg, selv om jeg må innrømme at jeg følte veldig med han foran meg i køen på Brilleland en gang som hadde fått den ene linsen sin sittende fast bak øyeeplet og ikke fikk den ut.
TENK PÅ NOE ANNET, TENK PÅ NOE ANNET!!!
De siste par årene har optikeren under linsekontrollen sagt til meg at jeg har måttet forberede meg på at synet gjerne endrer seg når man bikker 40 år, og at mange da opplever at man ser dårligere på nært hold. Jeg har vel ikke akkurat ledd det bort og sagt at det ikke kom til å skje meg, men jeg har ikke tenkt så mye på det heller. Før for noen uker siden, at jeg merket at det var vanskelig å lese bak på et filmcover før jeg skulle se en film. Men jeg forsvarte meg med at det var dempet belysning i stua og at skriften på coveret var veldig liten, noe den var, men optikerens ord ga likevel litt gjenklang i bakhodet der og da. Og etter hvert som tiden gikk og jeg gjentagende ganger opplevde at skriften bak på filmer var liten og utydelig, skjønte jeg at det var på tide med en ny linsekontroll.
Og det var jo som jeg hadde fryktet og som optikeren kunne lese i krystallkulen sin for mange år siden. Joda, synet har blitt dårligere på nært hold. Og hun anbefalte meg lesebriller og briller med progressivt glass.
Sukk......
.........
..........
.........
Så jeg kjøpte et par rimelige databriller jeg kunne ha utenpå linsene for å prøve det ut, noe jeg føler hjelper bra når jeg sitter med mobiltelefonen og leser på nettet og leser meldinger, mens pc-skjermen er akkurat i gråsonen der nærsynet og langsynet møtes. Alternativet er å flytte skjermene nærmere, noe jeg frykter kan føles litt klaustrofobisk, eller jeg kan flytte skjermene lenger unna. Men skrivebordet er ikke dypt nok til det.
Så plutselig har jeg gått fra å være så gammel som jeg føler meg, som egentlig ikke føles så gammelt, til å tvinges til å føle meg gammel, fordi kroppen skranter!!!
JEG LIKER DET IKKE!!!!
Plutselig ser jeg på meg selv som en bestefar med hornbriller. Ikke at jeg har noe i mot bestefedre. Jeg har selv hatt to og jeg har mange hyggelige minner med dem begge. Men likevel... Det er ikke en rolle jeg har lyst til å innta ennå. Og med barn på "bare 7 og 3", er det for håpentligvis en stund til det skjer også. Men det er følelsen jeg nå i første omgang ønsker meg ut av.
Hvorfor kan jeg ikke få eldes med verdighet uten å måtte ty til kunstige hjelpemidler?
Alderen er det ikke så mye å gjøre med. Jeg er så gammel som jeg er. Det er ikke nødvendigvis hyggelig det heller, men det er bedre å bli eldre enn å dø. Av sult.
Men selv om jeg ikke er bestefar ennå, er det mange som blir besteforeldre når de er yngre enn meg. Og det er sikkert en fantastisk opplevelse. Eller kan være.
Selv om jeg har små barn, kunne jeg i teorien hatt voksne barn. Faktisk er mange av kollegene mine unge nok til at de kunne vært barna mine. Eller for å si det på en annen måte - jeg er gammel nok til å være faren deres.
Nå pleier jeg riktig nok å ta en kameratslig tone overfor dem, snarere enn å innta en faderlig rolle, også fordi de færreste trenger eller ønsker en ekstra far.
Så det gjør jeg ikke bare for min skyld.
Men mitt sviktende syn har ikke bare utløst en overfølsom sansing, i mangel på et virkelig ord, overfor mine unge kolleger. Sist jeg gikk på kino ble jeg rett og slett deppa av all reklamen, for ingen av annonsørene henvendte seg til meg. Hele kinoforestillingen blir en deprimerende opplevelse før filmen i det hele tatt hadde begynt. Ikke at jeg pleier å se så deprimerende filmer på kino, men noen ganger ser det natuligvis mørkt ut før helten igjen får overtaket igjen på slutten.
Nei, det føles som om øynene mine har sviktet meg, og det skulle ikke forundre meg om det bare er det første tegnet til mytteriet der kroppen min vender seg imot meg. Nå skjønner jeg hvordan løytnant William Bligh på Bounty må ha følt det den gang, bare at dette er fullstendig uforskyldt! Jeg har i hovedsak vært snill og behandlet kroppen min med verdighet og respekt. Og dette er takken!?
Jeg blir så... trist.
Men en ting er sikkert!
Om jeg nå må over til briller i en eller annen form, om det er lesebriller, databriller eller all-round briller, så skal jeg i alle fall velge noen med skikkelig tykk infatning.
På den måten kan jeg skjule alle rynker rundt øynene. Så får jeg heller ta det som en liten seier og le ironisk og ofte, slik at jeg i de fleste tilfeller ler sist, om ikke best.
Hvordan mobiltelefonen min ser meg...