Respekter det eldre
Man skal respektere de eldre, heter det. Og det er vel de fleste enige i.
Personlig mener jeg jo at man bør respektere alle, selv om noen krever mer respekt enn jeg egentlig har lyst til å gi dem. Jeg synes folk bør vise de fortjener den respekten de hevder å gjøre seg fortjent til, selv om en håndfull respekt bør ligge i bunn uansett. Og den bør være gjensidig.
Men det er ikke bare mennesker som skal respekteres. Alt og alle skal respekteres. Men det er ikke alt og alle som det føles like naturlig eller enkelt å respektere.
Det er lettere å respektere noe eller noen som en har kjennskap til, noe eller noen man identifiserer seg eller ønsker å identifisere seg med.
Personlig synes jeg noe av det vanskeligste er å gi riktig mengde respekt til gamle band og musikere eller en del filmer har en annen fortellerteknikk enn hva jeg evner å forstå.
For å ta det første først: Musikk.
Det er mye musikk som er "riktig" å like og det er mye musikk som det kanskje aldri blir "riktig" å like.
Jeg tror for eksempel aldri det vil bli stuerent å like det meste av populærmusikken på 80-tallet. Det tolereres at mye er "guilty pleasures", men "selvutnevnte kjennere" vil vel si at alt fra 80-tallet; det være seg frisyrer, mote og musikk helst bør glemmes.
På samme måte er det med dance-musikken på 90-tallet. "Ekspertene" vil vel i beste fall mene det kun er nostalgi som er grunn god nok til å høre på den slags musikk i dag.
Personlig mener jeg at "eksperter" og "selvutnevnte kjennere" kan mene hva de vil. Jeg hører på det jeg har lyst til, og lar musikken være min tidsmaskin når jeg ønsker det. Men det er nå så.
Men så har du den musikken som er riktig, som alle tilsynelatende mener er riktig og viktig, og kanskje til og med selve fundamentet i alt som kalles musikk. Ta for eksempel The Beatles, da.
Jeg tror enhver musikklærer eller person som er skolert innen musikk vil hevde av The Beatles er noe av det beste som finnes av musikk, med mindre det er en person som kun sverger til klassisk musikk. Og selv om jeg kan innrømme at The Beatles har fine ting, så synes jeg samtidig mye av det er for simplistisk og nesten litt barnslig enkelt. For ikke å snakke om at selve lydbildet føles så utdatert.
Og det er nok det med lydbildet jeg sliter mest med.
Når ting høres gammelt ut, så eksluderer det seg på en eller annen måte fra å være noe jeg kan like. Jeg kan ta meg i å tenke: Joda, jeg hører det er en god idé der, eller et tøft riff eller hva det nå måtte være. Men fordi lyden på gitaren, vokalen eller instrumentene generelt høres ut som som det er spilt inn for 50 år siden, så klarer jeg ikke helt å sette pris på det.
Og da snakker jeg ikke om musikk jeg av en eller annen grunn ikke liker. Det er mye jeg ikke liker. Men det er ting jeg ikke helt klarer å like fordi fortellermåten blir for gammel for meg. Det er som polyfoniske ringetoner-ish.
Hadde jeg hørt en coverversjon av den samme låta, eller en nyinnspilling, ville jeg kanskje syntes låta var kjempetøff! Så sånn sett er det jo jeg som trekker det korteste strået når jeg ikke helt klarer å legge fra meg at ting høres for gammelt ut.
Men det er ikke bare når det gjelder musikk at dette kan være et problem. Også gamle filmer kan være vanskelig å sette pris på av samme grunn.
Filminteressert som jeg er, har jeg om ikke alltid, så i alle fall lenge hatt interesse for å se gamle filmer. Ikke fordi de er gamle, men fordi ideene i mange tilfeller var nye da filmene kom. Og jeg synes det er interessant å se de forskjellige fortellerteknikkene og å bli kjent med fortidens mestere både innen regi og skuespillerteknikk.
Sammen med alt det andre som hører med når det kommer til filmmakeri, naturligvis.
Men jeg skjønner at mange synes ting blir for gammelt.
Filmspråket er i stadig forandring. Det har det alltid vært. Og det er ofte vidt forskjellige opplevelser å se en film laget på 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet i forhold til i dag, uavhengig av sjanger. På samme måte som det er klare forskjeller i filmspråket fra 60-tallet og tidligere.
En film er ikke og betyr ikke det samme i dag som den gjorde da den kom på 70-tallet, for eksempel. Noen filmer var ment å sees da den kom, og er ikke lenger relevant på samme måte. Og selv om jeg har ønsket om å sette pris på filmkunsten og klassikerne fra gammelt av, så er det ikke alle klassikere jeg klarer å se som en klassiker.
Noen ganger holder det ikke å annerkjenne god regi og godt skuespill. Noen ganger føles filmen for langsom, for forvirrende, for utdatert eller rett og slett for uinteressant. Og da hjelper det ikke at andre mener at filmen er det beste som noensinne er festet på film.
Men filminteressert som jeg er, går jeg alltid (uten unntak) inn på IMDb og leser om filmen i etterkant av å ha sett den. Jeg suger til meg så mye jeg kan om filmen, regissøren og skuespillerne. Og i mange tilfeller er det med på å sette filmen i et større historisk perspektiv for meg, så jeg bedre kan få inntrykk av hva filmen betydde da den kom. For om filmen er fra 70-tallet eller eldre, er sjansen rimelig stor for at jeg ikke hadde noe som helst inntrykk av den hverdagen som filmen ønsker å portrettere, og det kan skape en distanse mellom meg og hovedpersonene i filmen. På samme måte som tematikken i filmen kan gjøre det, naturligvis.
I tillegg er fortellerteknikken i eldre filmer gjerne langsommere enn filmer fra 90-tallet og nyere, noe som kan være en utfordring for mange. Men jeg liker å tro at jeg i de fleste tilfeller likevel klarer å sette pris på mangfoldet og forskjellene i fortellerstilen.
En annen utfordring med eldre filmer, er at man kanskje har sett nyere filmer med tilsvarende tematikk som appellerte mer og traff bedre, utspilt i en ramme man bedre kjenner til. Da blir det gjerne enda vanskeligere å sette pris på de gamle filmene, selv om den nye filmen allment er oppfattet som en tam og blek kopi av en eldre film. Og det er jo derfor det hele tiden lages nye versjoner av gamle filmer. Man har nye personer å henvende seg til; personer som kanskje ikke vet å sette pris på de gamle klassikerne og som ikke kjenner seg igjen i tid, sted og rom. Og selv om noen mener at en god historie aldri kan fortelles ofte nok, er det få, om noen, remakes som blir mer annerkjent enn de opprinnelige filmene.
Det kan en jo få en til å lure: Er det gamle alltid best? Eller er det lettere å sette pris på noe som har stått som bautaer i filmhistorien gjennom mange tiår?
En skulle tro at filmteknikk, som det meste annet håndtverk, ble bedre med årene?
Og da mener jeg ikke bare tekniske oppgraderinger.
Eller har filmmediet endret seg så mye at historiefortellerne nå har endret teknikk for å tilpasse seg seernes rastløse seerstil, slik at det snart er umulig å lage klassikere i ordets rette forstand?
I så fall blir kanskje filmene i fremtiden bare kortere og kortere, så man ikke trenger å kjempe mot alt det andre som krever oppmerksomhet i hverdagen?
O det er kanskje derfor tv-seriene har fått en slik renessanse de siste årene?
