It Follows (2014)
Da jeg var yngre var jeg veldig glad i skrekkfilmer. Eller jeg var veldig glad i skrekkfilmer også, er vel riktigere å si. Jeg så ikke alt jeg kom over, men jeg så en del, og det var litt deilig å kjenne på ubehaget da Freddy jaget Nancy i A Nightmare on Elm Street (1985) eller da ungdommene ble tatt av dage en etter en i Friday the 13th (1980).
80- og 90-tallet hadde mange finfine skrekkfilmer, med Scream (1996) og The Blair Witch Project (1999) som umiddelbare klassikere. Og det fortsatte med The Ring (2002), selv om jeg i kinosalen under filmen for første gang lurte på hvorfor jeg så denne filmen. Det var jo virkelig ikke morsomt. Men det var fortsatt en super skrekkfilm, selv om jeg syntes det var lettere å sette pris på den i etterkant enn akkurat da jeg så den, fordi det var skummelt, rett og slett!
Så endret sjangeren seg, følte jeg. For selv om det fantes groteske skrekkfilmer på 70-, 80- og 90-tallet også med Dawn of the Dead (1978), Cannibal Holocaust (1980) og Dead Alive/Braindead (1992), så tok det helt av med Saw (2004) og Hostel (2005). Og selv om jeg likte Saw og Saw II (2005), fikk jeg meg ikke til å se torturpornoen som ble en slags ny mal for mange filmer i kjølvannet av disse.
Derfor var det så deilig å se It Follows nå, der regissør David Robert Mitchell fokuserer på å fortelle en god og skummel historie og ikke forsøke å sjokkere med blod og gørr.
Joda, det har vært andre gode skrekkfilmer de siste årene også. Insidious (2010), Sinister (2012) og The Conjuring (2013) er alle gode eksempler på det. Men It Follows følger likevel en annen oppskrift. Der Insidious, Sinister og The Conjuring benytter seg av en stor mengde "jump scares", bygger It Follows opp uhyggen gradvis gjennom hele filmen. Noen vil nok mene at filmen er for langsom og grenser til å være kjedelig, men jeg mener det er noe av filmens styrke; at den faktisk bruker tid og har fokus på å sette stemning.
Filmen handler om Jay, ei vanlig jente i en liten småby i USA. Etter en date med en gutt hun har møtt, våkner hun fastbundet til en stol på en parkeringsplass. Daten hennes forteller at han har bundet henne for å hjelpe henne til å forstå hva som nå kommer til å skje. Da de hadde sex for første gang få minutter tidligere, overførte han nemlig en forbannelse til henne. Fra nå av vil hun oppdage en person komme etter henne som vil drepe henne. Personen vil fremstå som forskjellige personer, kanskje til og med noen hun kjenner, men det er egentlig ikke en person. Det er noe ondt! Og dette onde vil finne henne uansett hvor hun måtte prøve å gjemme seg. Og det vil drepe henne om det får tak i henne.
Den eneste måten hun kan unnslippe på, er ved å ha sex med en annen person. Da vil dette onde gå etter partneren i stedet. Men dersom det onde klarer å drepe partneren, vil det komme tilbake til å jakte på henne.
Og så er jakten i gang.
Det hele utspiller seg som en stor katt og mus-jakt, der morderen er en kald og følelsesløs person - ikke ulikt mange andre filmer i samme sjanger. Men det er gjort på en slik måte at det likevel føles nytt og annerledes.
Handlingen er lagt til en uklar fortid, som en slags blanding av 70-, 80- og 90-tallet, noe som gir filmen en underlig og litt drømmende setting.
Skuespillerne er i stor grad ukjente. Det var kun Keir Gilchrist jeg husket å ha sett før, noe som gjorde det lettere å ha fokus på filmen, for da slapp jeg å sitte med mobilen på IMDb hele tiden for å sjekke hvor jeg hadde sett skuespillerne før.
I tillegg har filmen et fantastisk lydspor som bringer uhygge også til scener som tilsynelatende er ufarlige.
Har du sans for grøss og uhygge, er dette en film du absolutt må sjekke ut.
