Hedres den som hedres bør!

Verden er full av folk man tar for gitt. 

Og det er aldri noe hyggelig å bli tatt for gitt, på samme måte som det ikke er hyggelig å innse at man tar noen for gitt. Men de er der likevel, rundt oss på alle kanter. Folk som ikke blir satt nok pris på.

 

Alle jobber er viktige. I alle fall nesten alle jobber. På en eller annen måte er de med på å få maskineriet til å gå rundt. Det er lettere å innse dette når man er voksen og vet hvordan ting henger sammen. Til og med de små tannhjulene er tydeligere, selv om man kanskje ikke tenker så mye på dem.
Med mindre man er et lite tannhjul selv, naturligvis. 

 

For barn er universet gjerne ganske lite. Og alt som er utenfor tas for gitt. Ja, selv foreldrene sine tar man ofte for gitt når man er liten. De er der og skal være der, men man tar de gjerne som en selvfølge. Til tross for at hverdagen i stor eller tidvis mindre grad preges av dem. 

Det er lettere å se verdien av deres tilstedeværelse når man blir eldre, og kanskje spesielt om man blir foreldre selv. Når man ver mer om hva jobben deres som foreldre egentlig gikk ut på.

Likevel kunne man sikkert ofret foreldrene sine noen varme tanker oftere også i voksen alder.
Og helst mer enn bare tanker. 

Jeg må innrømme at også jeg kunne og burde være flinkere til å hedre min mor og min far.
Så om dere leser dette, håper jeg dere tar imot min unnskyldning på dette punktet. 

Jeg skal bli flinkere!

 

Men denne teksten var i utgangspunktet ikke ment som en hyllest til mamma og pappa, selv om de definitivt fortjener det. I dette innlegget ønsker jeg hedre en annen som i et begrenset tidsrom i barndommen var med på å berike hverdagen min. Eller rettere sagt lørdagene mine.
Jeg snakker naturligvis om damen i kiosken. 

 

Jeg vet ikke hva hun het. Jeg tror ikke jeg visste det den gang heller, men jeg tenker hun nok hadde et søtt navn - noe som sto til resten innholdet i kiosken. 

Jeg tror ikke jeg noen gang så henne andre steder enn i kiosken heller. Men det kan hende jeg bare ikke kjente henne igjen uten at hun var omgitt av godteri på alle kanter.

Uansett, hun var alltid der da jeg trengte henne, på lørdagene utpå ettermiddagen når det nærmet seg barne-tv. 

Hun var alltid smilende og tålmodig, uansett hvor mange barn som sto i kø og uansett hvor mye smågodt til 10 og 25 øre hun måtte plukke. Og hun visste alltid hvor mye penger det var igjen underveis på tieren jeg hadde å handle for. I alle fall ga hun uttrykk for det. 

Men jeg tror ikke hun ville jukset meg på det. Hun var ikke typen til å stjele godteri fra småunger. 

 

Det beste var naturligvis å stå i vinduet og peke på boksene med smågodt og si at jeg ville ha en av den og to av den, og så videre. Da fikk man akkurat det man ville ha. Men jeg husker det hendte jeg forbarmet meg over henne og bare sa at jeg ville ha smågodt for ti kroner. Det var antagelig da jeg var blitt litt endre og skjønte at det nok var slitsomt å telle på ørene hele tiden. Eller kanskje jeg bare ønsker å tro at jeg var så snill, men i stedet ba henne om å plukke selv, så jeg skulle slippe å bry meg med på peke ut de forskjellige godbitene. 

 

Uansett hva som viser seg å være tilfelle, håper jeg hun vet at selv om hun kanskje så på seg selv som et lite tannhjul i den store sammenheng, så var hun et stort tannhjul i gull for oss barna som kom og handlet hos henne. Hun fortjener både medaljer, applaus og heder og ære for alt hun gjorde for oss barna som handlet hos henne. 

Og uansett hvor hun måtte være nå, så håper jeg hun har det bra. Og at hun har noen som kommer til henne med godteri en gang i blant. 

Om hun spiser sånt, da.