Have a bad day!

I dag er en søpledag! Jeg har allerede innfunnet meg med det - sånn er det bare.

Noen dager er kjipe allerede fra man våkner om morgenen. Du åpner øynene og allerede før hodet er løftet fra puta, vet du at det beste ville være å bare legge seg ned og sovne igjen.

Andre dager kommer det kjipe snikende som en fis man først såvidt kan lukte.
Man aner fred og ingen fare, helt til man skjønner at noe ikke er helt som det skal. Så merker du til slutt at alt stinker overalt, og det er da det går opp for deg: Jada, dette er faktisk en skikkelig søpledag!

 

Folk har forskjellige måter å hanskes med kjipe dager på. Noen klarer på et eller annet mystisk vis å snu det negative til noe positivt. "Det regner, ja? Så fint, da får jeg vist frem de nye støvlene mine!"

"Fyren foran meg kjører i 50 i 70-sone, ja? Så fint, da kan jeg jo ta meg tid til å kikke på omgivelsene."

Jeg skal ikke snakke så mye om denne gruppen. De har i utgangspunktet ikke noe problem. Med mindre de prøver å prakke sine gode og velmenende råd på dem som sitter fast i en søpledag helt opp til livet.

 

De fleste av oss andre sliter litt mer med å komme ut av gjørma. Noen kaver litt i håp om å ikke synke så dypt.
Og noen ganger kan det funke. Andre ganger synker man bare fortere.

Noen har en tendens til å rope og skrike og kjefte og smelle, for å la alle forstå at vedkommende har en dårlig dag.
Og det kan være greit å informere noen, særlig de man må omgås.
Kanskje det har en lindrende effekt for dem selv også. 

Andre bare legger seg rolig ned i møkka og tenker at der skal de bli liggende til ting går over av seg selv.

 

Nå skal jeg ikke si hva som er riktig og hva som er galt. Folk er forskjellige. Hva som funker for noen, funker ikke nødvendigvis for andre. Men felles for de fleste av oss, er at vi må forholde oss til andre folk i løpet av dagen, selv om vi har mest lyst til å mure oss inne alene til en bedre dag dukker opp.

Og det beste for en selv ville nok sikkert være å låse seg inne og eventuelt heller møte folk når ting har lettet litt. For det er et uendelig antall hendelser som bare venter på deg utenfor døra for å gjøre dagen din verre. Mye verre!

Da du går ut, mister du nøklene i det du skal låse døra og skaller i håndtaket da du plukke dem opp. Da du går til bilen, har noen parkert så tett inntil deg, at du må krype inn i fra passasjersiden. Eller via bagasjerommet. Bilen viser seg å være tom for drivstoff, så du må stoppe og fylle. Der søler du bensin på skoene dine og må leve med lukte resten av dagen. 

Så havner du bak han som kjører i 50 i 70-sonen. Du ser på klokka, som ideelt burde være mye mindre enn hva den faktisk er. Og du har så lyst til å bruke hornet og gi fyren foran en wake-up call. Men nei, må ikke bruke hornet. Ingen må noensinne bruke hornet i Norge. Når man er på ferie i utlandet, brukes hornet rett som det er.
I New York kan man knapt høre hva folk sier i gatene, for de overdøves av bilhorn. Men i Norge skal det ikke brukes. Det er som om det er montert ved en feil. Det er noe av det første man lærer:  Hva som enn skjer - bruk aldri hornet! Men av og til er det alt man kan tenke på. Å legge hele vekten av kroppen på det hornet, for så å kjøre det så langt inn i ørene på fyren foran, at det vil ringe i ørene hans i flere dager etterpå.
Jeg kommer til å gjøre det en dag. 

 

Men det er ikke noe bedre med folk som kjører for fort. Litt bedre er det, for de sinker i alle fall ikke trafikken.
Men det er drit irriterende å ha en sånn liggende helt oppe i rumpa på seg også. Og man leker med tanken på å bråbremse, så vedkommende skal få seg en støkk i livet. Men man gjør det ikke, for da ville man selv få vedkommende støkk i rumpa og slite med whiplash-skader resten av livet. 

Men selv om det er ille når bilen bak fyller hele speilet i bilen, er det verre når han kjører forbi på de mest uoversiktlige strekningene og setter sitt eget og alle andres liv i fare. Det vil si, jeg bryr meg ikke om hans liv der og da. Faktisk har jeg fantasert om å ha en pistol liggende i fanget, så jeg kan skyte hull i dekkene hans idet han kjører forbi, så dekkene eksploderer og bilen fyker ut av veien i en nydelig bue. Det ville være fantastisk tilfredsstillende!! Og noen dager er det tanken på den tilfredsstillelsen som gjør at jeg klarer å komme meg til målet for kjøreturen uten kjøre i en fjellvegg i sinne og frustrasjon.

 

Mange kjører kollektivt for å slippe stresset og å utsette seg for verdens verste sjåfører. Men selv ikke der er du trygg. Der er det gjerne ingen ledige sitteplasser, så du må stå som sild i tønne og finne deg i å bli slengt mellom folkene rundt deg. Og om det skulle bli et ledig sete, kan du være sikker på at setet er løst, at det drypper en eller annen mystisk væske fra taket ned i hodet ditt, eller at ventilasjonsanlegget er defekt og det blåser iskald luft rett ned i nakken din hele turen. 

 

Det er så mange ting som kan og vil gå galt på slike dager. Det er disse dagene Murphy snakket om, og du blir ikke i bedre humør av å innse at han hadde rett. 

Det eneste man har lyst til å gjøre, er å skrike ut alle banneord man kan komme på. Noen gjør det også. Og noen gjør det uten nødvendigvis å ha en dårlig dag.
Nordlendinger, for eksempel. De er kjent for å lire av seg banneord i hytt og pine, uansett sinnstemning.
Men kanskje nordlendingene har skjønt det? Kanskje det er lurt å ventilere hyppigere, for ikke å la for mye sinne bygge seg opp? Nordlendinger er ofte blide. I alle fall på utsiden. I stedet for at de oppleves som en berg-og-dalbande av følelser som de fleste andre mennesker, så fremstår de som avbalanserte bannende mennesker hele tiden. Bannende, men smilende. Banningen blir som en lykkepille for dem.
Spør en nordlending om det har noen bivirkninger. 

 

Når jeg blir sint, føler jeg ofte for å ødelegge ting. I hovedsak det jeg er sint på, men også ting som tilfeldigvis bare er innen rekkevidde. Mobiltelefonen, for eksempel. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å kaste den i veggen. Eller i tv-en, for virkelig å gjøre skade. Men jeg gjør det aldri. Impulskontrollen kicker alltid inn, og det er vel egentlig en god ting! Jeg har ikke råd til å bytte ut mobilen og tv-en flere ganger i uka. Hadde jeg vært søkkrik, ville jeg antagelig gjort det. Men da hadde jeg kanskje ikke funnet like mye glede i det. Da måtte jeg sikkert ha gått løs på milliongliset mitt av en bil med et balltre for å føle at jeg hadde ødelagt noe av høy nok verdi. Så kunne jeg ha blitt grepet av etterpåklokskap og anger i etterkant, noe jeg utvilsomt ville ha gjort. Også ville jeg har vært i like dårlig humør OG hatt en vræka bil. 

 

Nå er det også mange som bruker sinnet sitt til noe fornuftig. Noen lager sanger når de er mest sinna og tjener millioner av kroner på det. Det er vel anvendt sinne. Andre tar en time på treningssenteret og får utløp for aggresjonen der. Det er også bra. I tillegg holder de seg i form. 

Faktisk er det studier som viser at de som er godt trente også er de som i utgangspunktet er mest sinna og frustrerte. 

Personlig skulle jeg ønske at jeg talent for å male. Da skulle jeg ha malt ut all sinne og frustrasjon. Og bildene mine skulle hatt titler som “Faen i Hælvete!”, “Jævla Fitte!” og “Forpult Rasshøl!” Det hadde vært bra. Bildene ville naturligvis være verdt mange millioner kroner, fordi man virkelig kunne se følelsene som lå i dem. En kjip dag ville da bli snudd til noe positivt, for da fant jeg inspirasjon til å male videre. Og selv om jeg naturligvis ville være glad over å ha millioner av kroner i banken, tror jeg kanskje at jeg ville ha funnet nesten like mye glede i å vite at kundene mine hadde en “Jævla Fitte” og et “Forpult Rasshøl” på veggen. 

Jeg tror jammen jeg skal kjøpe meg lerret og maling og begynne å øve allerede i dag!