Før i tiden.

Alt var bedre før i tiden, sa folk før. I alle fall mener jeg å ha hørt folk si det. Eller så skal folk ha sagt det, uavhengig om jeg har hørt det eller ikke. 

Det var utvilsomt mye som var fint den gang, når det nå enn var. 

Spørsmålet man likevel må stille seg, er jo: Var det virkelig bedre?

Hva kommer du til å si til dine barn eller barnebarn, tror du? Hva var bedre i din fortid?

Nå er det naturligvis ikke godt å si hva som kommer. For alt vi vet, kan det å ha fersk brød og melk på bordet til frokosten være en luksus vi ikke kan unne oss en gang i fremtiden. I så fall er det lett å peke på ting som var bedre før i tiden.
Men om du tar utgangpunkt i hvordan ting er i dag; hva var bedre før?

 

Ting har endret seg, det er det ingen tvil om. Og alle streber naturligvis alltid for at ting skal bli bedre. Eller sikrere. Og når ting er sikrere nå, kan det vel umulig ha vært bedre før?

Men samtidig - jeg husker da jeg var liten, og vi hadde en varebil. Det var bare to seter, sjåførsetet og passasjersetet. Så broren min og jeg, vi satt i varerommet. Det var jo ikke så veldig behagelig. Og langt fra sikkert, dersom vi skulle havnet i en kollisjon. Men jeg husker likevel tilbake på lange bilturer i sommerferien, da vi lå på dyner med all bagasjen og leste Donald-blader til vi sovnet. Det var ferie, det! Livsfarlig, riktig nok, selv om vi ikke tenkte på det da, men for en frihetsfølelse! Det var som å ha en egen sovekupe. Uansett om vi ønsker å sove eller ikke, riktignok, men likevel.

 

Barne-tv er en ting det virker som alle mener var bedre før. Da de selv var små, uansett hvor gamle de er nå. Såfremt det fantes barne-tv da de var små, vel og merke. Det har vel antagelig noe med at man var liten da man så det den gang. Barne-tv har det med å appellere best til barn, slik det er ment å gjøre. Men når det er sagt, har det jo vært barneprogrammer opp gjennom som også har appellert til litt eldre og voksne. 

 

Noe annet jeg på en måte savner litt fra jeg var yngre, er videosjappene. Eller mest opplevelsen av å dra ut og leie en film. Det er jo fortsatt en og annen bensinstasjon som leier ut filmer, men selv dem er det ganske få av nå.
Men da jeg var liten, helt i begynnelsen fra da foreldrene mine kjøpte seg en videospiller. En vhs-spiller. 

Spenningen som steg fra det øyeblikket foreldrene mine sa at vi skulle ut og leie en film og til vi kom inn i videosjappa. Og skuffelsen da vi fant en film vi hadde lyst til å se, og det viste seg å være i Betamax-format.
Ja, det var jo riktig nok helt i begynnelsen. Det tok ikke lang tid før jeg lærte å se forskjell på coverne. 

Og vi visste aldri egentlig helt hva vi endte opp med å leie. Vi kjente naturligvis til noen skuespillere som kunne være et kvalitetstempel, men i de fleste tilfeller ble filmvalget gjort ut i fra bildet på omslaget. Og aldersgrense, selvfølgelig. 

 

Vi så mange dårlige filmer den gangen, selv om ikke leide film så ofte. Kravene våre til film var heller ikke særlig høye den gangen. 

Jeg kan ikke huske hva som var den siste filmen jeg endte opp med å leie, men jeg tror det må ha vært på 90-tallet en gang. Kjøpefilm og senere streaming har for lengst tatt over det markedet. Det var ganske tidlig at jeg så verdien av å kjøpe en film til 99 kroner, fremfor å leie en film for 60 kroner. Likevel tenker jeg av og til tilbake til de gamle videosjappene jeg husker fra ungdommen, særlig når jeg kjører forbi stedene der de den gang lå. Og selv om de gamle videosjappene ikke hadde noe å stille opp med i forhold til utvalg og kvalitet på dagens filmtilbud, så savner jeg likevel den følelsen jeg hadde da vi skulle ut og leie film den gang.

 

Byturene fra jeg var liten var også en annerledes opplevelse. Forventningene der jeg satt på bussen til Oslo. Hvordan de steg enda et hakk da vi kom til Sinsenkrysset og kunne se utover byen derfra, der “byen” på en måte begynte. 

De første gangene var det bruktbokhandlere som var hovedmålet, for billige bøker og tegneserier. Senere ble det en jakt etter spill til Amstrad-en. Og spillehaller. Eller egentlig samme hvilken butikk eller storkiosk som hadde spilleautomater. 

Da vi oppdaget RA4, var vi i himmelen! 2 etasjer fulle av spilleautomater. Vi var der ikke ofte nok til å bli flinke i noen av spillene, men det var stor stas likevel. 

Etter det igjen ble hovedmålet for byturene å tråle byen rundt for å kikke i byens mange platebutikker. Det var mange den gang: Hysj Hysj, Immerslund, Akers Mic... I tillegg til alle som ikke var en del av en kjede, naturligvis. 

Og det å sitte på bussen på vei hjem og studere platecover og lese tekster, og gjette på hva som var ballader og hva som var rockelåter.

Handleturene i Oslo blir aldri slik igjen. Det føles ganske annerledes å sitte på bussen på vei til jobb i Oslo i dag, selv om jeg en gang i blant minnes følelsene jeg satt med den gang. 

 

Jeg har tenkt flere ganger på hvor hyggelig det hadde vært å hatt med et videokamera på en av de byturene den gang og filmet fra vi kom til Sinsenkrysset og runden vår rundt i Oslo. Byen var sikkert ganske annerledes den gang. Mer enn jeg husker i dag. Selv om gatene i hovedsak er de samme. 

 

Sosiale nettverk har også snudd opp ned på det meste de siste årene. Se bare på Facebook.
Om det er noe spesielt du interesserer deg for, får du der daglig oppdateringer på hva som skjer og når.

Jeg husker da jeg og brodern begynte å like Alice Cooper på 80-tallet. I begynnelsen visste vi ikke hvor mange album han hadde gitt ut, men vi kjøpte begge to alle de gamle platene hans når vi slumpet til å komme over dem i platesjappa. 

Vi leste ikke noe særlig i musikkblader, og visste derfor aldri når det kom noen nye utgivelser. Vi kunne komme til platesjappa en dag, og så fant vi det ut på den måten. Man måtte hele tiden drive oppsøkende virksomhet. Uten at vi egentlig var veldig oppsøkende.

Om du liker en av de mange Alice Cooper-sidene på Facebook i dag, blir du nedlesset av informasjon flere ganger i uken. Gjerne den samme informasjonen flere ganger. Det skal godt gjøres å ikke få med seg noe nytt. Og det er klart, er man fan av en artist, så vil man gjerne ha informasjonen så fort den kommer. Man vil være der det skjer. 

Samtidig hadde det sin sjarm å komme inn i platesjappa en dag og se at det plutselig hang masse plakater oppe som fortalte at endelig har det kommet noe nytt av favorittartisten. 

Man får ikke sånne overraskelser lenger. Men det er naturligvis mye mer effektivt i dag.

 

Det er veldig mange andre ting som har snudd opp ned på alt for oss i løpet av de siste 30 årene. I alle fall for de av oss som husker hvordan hverdagen var før disse tingene kom. PC-en,  CD-spilleren, CD-brenneren, internett,
e-post, bredbånd, nedlastbar musikk, mobiltelefoner, smarttelefoner, smart tv-er...

Ting som man i dag ville ha vanskelig for å klare seg uten. 

Likevel er det alltid noen som vil si at ting var bedre før. 

Kanskje er det slik at alle positive minner fra fortiden i ettertid oppleves som godt, selv om de ofte var vanskelig tilgjengelig, tungvint og lite praktisk? Det er vanskelig, om ikke umulig å argumentere mot gode opplevelser. 

Men da er det vel riktigere (mer riktig) å si at ting var annerledes før i tiden. 

Det kan man i alle fall ikke argumentere mot.