Evig eies kun det eide.

Jeg har alltid vært et ekorn, så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg samler på ting. 

Da jeg var liten samlet jeg på klistremerker, viskelær og mynter. Senere gikk jeg over til å samle på blader og bøker. Så ble det film og musikk, og gammeldags som det høres ut, så er jeg fortsatt der.
Jeg liker å eie ting. Vite at det står i hylla. Så kan jeg gå og se på det når jeg vil, vel vitende om at det står der til jeg har lyst til å hente det frem. Og det gir meg en glede. Det gir meg også en glede og gå og vente på å få kjøpe det jeg ønsker meg. Og det gir meg en glede den dagen jeg faktisk kjøper det og ser filmen eller hører på musikken. Det er masse glede spredd utover et stykke tid!

 

Grunnen til at jeg liker å samle kan sikkert forklares psykologisk. Jeg vet ikke hva den betyr og ikke er det viktig for meg heller. Men jeg husker godt at jeg så på samlingen med viskelær og klistremerker da jeg var liten og tenkte på hvordan noen av dem hadde en historie. Hvordan jeg fikk dem eller av hvem jeg fikk dem av. Sånn sett var det nok minnene assosiert med tingene jeg egentlig samlet på, bare at klistremerkene og viskelærene var minnene manifestert, på et vis. 

 

Samlingen av tegneserier og bøker var annerledes. Der var det naturlig nok historiene jeg var fascinert av. 

Når det kommer til det å samle på film og musikk, kombinerer det opplevelsen av de tidligere samlerinteressene mine. I tillegg til at jeg alltid har likt film og musikk, er det opplevelsene av filmene og musikken som er viktig for meg. Og at det minner meg på en spesiell gang eller tid jeg forbinder med det. Som et slags indre fotoalbum. 

 

Musikk har en helt unik egenskap på den måten. Når jeg hører en sang jeg liker, kan jeg nesten alltid huske første gang jeg hørte den eller i alle fall første gang jeg hørte bandet som spiller sangen. Og da også hvor jeg var og hvem jeg var sammen med på det tidspunktet. Til og med sanger jeg i utgangspunktet ikke likte da de kom, kan senere bli kjære for meg, fordi de representerer en tid jeg har positive minner fra. Og sånn er det i mange tilfeller også med film. Handlingen blir sekundær fordi opplevelsen av filmen betyr mer. Derfor kan det ofte bli en nedtur å se igjen filmer man hadde et kjært forhold til da man var yngre. Man innser at filmen slett ikke var så bra som man følte den gang, og kjærlighetsforholdet kan slutt. Jeg har likevel opplevd å få en nedtur når jeg har sett en film om igjen i voksen alder,men likevel ha et kjært forhold til opplevelsen av filmen likevel. Også har man naturligvis også filmer som har holdt seg bra, og som man fortsatt sitter igjen med et godt smil om munnen og kanskje til og med frysninger på ryggen av når rulleteksten begynner. 

 

Som sagt, jeg har alltid vært glad i film og musikk. Jeg husker jeg kjøpte min første film: Den gode, den onde og den grusomme (The Good, The Bad and the Ugly/Il buono, il brutto, il cattivo) på VHS fra en postkatalog fra Sverige. Den svenske tittelen var Den gode, den onde, den fule. Jeg likte ikke den svenske tittelen. Filmen kostet 298 kroner. Det kom sikkert også porto i tillegg. Antagelig også moms. Og selv om det ble veldig dyrt, den svenske tittelen ødela coveret og den kostet meg flere ukelønner, så var det verdt det. 

 

Mange år senere begynte jeg å jobbe i en platebutikk. Da hadde jeg allerede jobbet i radio i mange år, så jeg var på en måte omgitt av musikk fra flere hold. I radioen og i platebutikken hadde jeg rask og tidlig tilgang på ny musikk. Og jeg kjøpte alt jeg likte! 

Jeg ønsket å eie alt jeg likte av musikk, slik at jeg når som helst kunne sette på en sang hvis jeg ville høre den. Unødvendig å si ble platesamlingen stor!

 

Mange år senere kom Spotify. Den revolusjonerte naturligvis hverdagen min, som veldig mange andre som var opptatt av musikk. Selv om jeg da ikke lenger jobbet i platebutikk eller i radio, kjøpte jeg fortsatt mye musikk. Ikke så mye at det gikk ut over månedsbudsjettet, men platesamlingen økte stadig. Jeg husker jeg tenkte at nå trengte jeg bare en tilsvarende tjeneste for film, så ville jeg kunne spare mye penger. Og tilsvarende tjenester for film kom naturligvis noen år senere, selv om de ikke er like omfattende og med like godt tilbud som Spotify. 

 

Jeg har hørt mye på Spotify. Og jeg har sett mye film via Netflix og Viaplay. Men jeg kjøper fortsatt musikk og film. Ikke så mye musikk som film, skal jeg innrømme, og jeg kjøper også mindre film nå enn tidligere. Men jeg kjøper fortsatt. For selv om det er vel og bra å ha tilgang til musikk via Spotify eller Wimp umiddelbart etter at det gis ut, så er det liksom ikke mitt. Nei, det er ikke mitt i det hele tatt. Selv om jeg lager mange spillelister med låtene på, så er det ikke mine låter. Jeg kan ikke gå inn i bookleten og lese hvem som spiller gitar eller hvem som korer eller hvem som produserer. Nå er det antageligvis ikke så mange som er interessert i det heller. 

Men i min fysiske platesamling hjemme kan jeg fordype meg i utgivelsene. Og gjenoppdage musikk som jeg ikke har hørt på på mange år. For det er lettere å snuble over gamle favoritter når de står i samlingen på veggen enn når de ikke er synlige. 

 

Når det gjelder film føler jeg ikke at utvalget og kvalitet er godt nok enda på dagens leverandører av streamingtjenester. Jeg finner alltids noe jeg kunne tenke meg å se, men kanskje ikke der og da. Og jeg ønsker ikke å ta til takke med noe og bare se det som er lagt tilgjengelig for meg. Jeg vil velge selv. Og da ser jeg heller en film fra hylla enn filmen på Netflix. Min film som jeg har kjøpt, som er min så lenge jeg eier den. 

Så får det heller bli en utfordring med tanke på plass og oppbevaring.
Filmer og cd-er er i alle fall enklere å plassere enn for eksempel utstoppede dyr.