Et kappløp med tiden

Det er mulig det bare er alderen som kommer til syne i hjernen, på lik linje som hårbunnen finner veien gjennom håret hos en del menn i denne alderen, men jeg synes tiden går så fort! 

Det vil si, jeg opplever at tiden går så fort!

 

Og alle sier det, i alle fall alle som er over 20. Ålreit, kanskje 30. Og ålreit, kanskje ikke alle.

Da jeg var liten gikk tiden relativt sakte. I alle fall noen ganger. I alle fall når jeg kjedet meg.. 

Sommerferien og alle andre ferier gikk fort, men fy flate så sakte tiden gikk da jeg kjedet meg! 

 

Kanskje det er det som er feilen - man kjeder seg aldri lengre. Jeg kan i alle fall ikke huske når jeg kjedet meg sist. 

Joda, det er ting som er kjedelig. Som for eksempel å sitte fast i kø. Eller når man må vente på noe/noen. Men å bare sitte hjemme i sofaen og kjede meg; det hører fortiden til. Fjern fortid!

 

Det er i skrivende stund 2016 (så sant jeg ikke bruker veldig lang tid på å fullføre denne teksten)

Så hvordan kan det føles som om 1992 bare var noen få år siden? Det er som om jeg sovnet på 90-tallet, og så våknet jeg i morges - og livet mitt mellom da og nå var drømmen jeg drømte. 

Det henger jo ikke på greip. Ingen sover så lenge, med mindre de ligger i koma eller noe sånt. 

Med mindre… med mindre hverdagen er den samme gjentagende drømmen. Kanskje jeg faktisk sovner når jeg våkner og omvendt. I så fall er drømmene livet mitt. Og at de forskjellige opplevelsene jeg har i drømmene, min reaksjon på dem og det at jeg opptrer så forskjellig i alle sammen, er fordi jeg er schizofren. Hva om det? 

Det høres jo ut som galskap. Så da er jeg kanskje gal? 

 

90-tallet føles mye nærmere nå, enn hva 70-tallet føltes på 90-tallet. 

Faktisk føltes det kjempe lenge siden at jeg gikk ut av barneskolen i 1986 da jeg var russ i 1992.
Hvorfor er det slik? 

Kan det ha noe med at universet stadig utvider seg? Og siden det utvider seg raskere og raskere, så påvirker det faktisk tiden og ikke bare opplevelsen av den? Det ville i alle fall vært en troverdig forklaring, og en forklaring jeg kunne slått meg til ro med. 

 

Tiden på kanten av et sort hull står så godt som stille. Er det ikke da logisk at tiden for oss går raskere og raskere, jo lenger unna det sorte hullet vi kommer; hvilket er tilfelle ettersom universet utvider seg? Og ikke bare utvider det seg, det utvider seg raskere og raskere. Så da kommer vel tiden fremover også oppleves som at den går raskere og raskere? 

 

Tenk om man kunne lage et sort hull som fikk tiden til å gå saktere!

Altså, ikke et sånt stort sort hull som man finner ute i verdensrommet, men et lite et. Som man kunne hente frem når man ønsket å få mest mulig ut av tiden. I mitt tilfelle tror jeg det ville være det meste av tiden. Så mye mer man ville ha rukket da. 

 

Noen sa en gang “Tiden eksisterer for at ikke alt skal skje samtidig”. Hvem som sa det er uklart. Det er visst flere som påberoper seg å være opphavet til det. Men det er sant! 

Om det ikke var for tiden, ville faktisk alt ha skjedd samtidig. Og det ville jo vært kaotisk, for å si det mildt. Jeg er glad det ikke er sånn. Men hvorfor tiden skal gå så fort, finner jeg ingen forklaring på. 

Om man bare hadde hatt mulighet til å bevege seg raskere, så hadde det ikke spilt så stor rolle at tiden går fort.
Da hadde man likevel rukket mye, eller mer, på tiden man har til rådighet. 

Kanskje det er gulroten jeg trenger for å kjøpe meg nye løpesko og begynne å trene...