Clueless (1995)
Jeg husker jeg så Clueless på kino i London i 1995. Jeg hadde allerede vært forelsket i Alicia Silverstone en stund, etter å ha sett henne i musikkvideoen til Aerosmith's Cryin', så å få se henne i en hel film, var helt fantastisk.
Filmen er skrevet og regissert av Amy Heckerling, som også står bak Fast Times at Ridgemont High (1982), National Lampoon's European Vacation (1985) og Look Who's Talking (1989), selv om filmen er løst basert på Jane Austens Emma (1996), så det er vel snakk om en omskriving av boken, mer enn et selvstendig verk. Men det er for så vidt uviktig.
Emma, som i Clueless heter Cher, spilles altså av Alicia Silverstone, en rolle som var som skapt for henne. Den røffe og tøffe jenta fra Aerosmith videoene (Hun spilte også i Crazy og Amazing sammen med Liv Tyler) er her en populær jente på high school i Beverly Hills. Hun fremstår ikke som den smarteste kniven i skuffen, men hun har gode intensjoner, både overfor seg selv, familien og vennene hennes. Stebroren hennes spilles av en ung Paul Rudd.
En dag begynner Tai, spilt av Brittany Murphy, i klassen, ei jente som Cher og venninnen Dionne straks kategoriserer som Clueless. Men Cher påtar seg straks ansvaret med å gjøre Tai til en vinner, som henne selv. Og i det, sammen med hennes egen vei til å finne seg selv, ligger filmens handling.
Det er ikke en komplisert historie, men det er det heller ikke ment å være. Det er heller et litt sarkastisk blikk på 90-tallets high school-kultur i Beverly Hills på den tiden, noe som jeg vil tro er minst like relevant i dag. Nå må jeg innrømme at jeg aldri har gått på high school i USA eller så langt har satt mine føtter i Beverly Hills, men det er ikke vanskelig å se for seg at det var og på mange måter fortsatt er slik.
Filmen var ikke bare en stor hit i seg selv, men også soundtracket og lingoen i filmen ble en stor hit. Det tok ikke lang tid før folk også her i landet liret av seg kommentarer som "As if!", som om det var den mest naturlige ting i hele verden.
I tillegg ble også utgangspunktet for en egen Clueless tv-serie og en rekke bøker, og i disse dager arbeides det med å sette opp en musikal basert på historien med masse forskjellig musikk fra 90-tallet. Man får krysse fingre for at det vil bidra til ytterligere fokus på filmen.
Jeg var litt usikker på om filmen ville være en like god guilty pleasure for meg nå 21 år etter utgivelsen. Det var ganske mange år siden jeg så den sist, men det trengte jeg ikke å være redd for. Jeg storkoste meg nok en gang med den sjarmerende Cher og hennes naive syn på verden. Om andre som ikke kjenner filmen fra da den kom eller folk som ikke lar seg sjarmere av Alicias tolkning av hovedkarakteren vil like filmen, er vanskelig å si. Men filmen er for meg, som Cher, umulig å mislike, og jeg satt med et fornøyd smil hele tiden.
