Aguirre, The Wrath of God/Aguirre, der Zorn Gottes (1972)
Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har den tyskeren Werner Herzog som sin favoritt regissør. De fleste vet vel knapt hvem han er. Og jeg må innrømme at jeg selv bare så vidt har begynt å få øynene opp for ham.
Jeg så filmen Incident at Loch Ness (2004) på Netflix for en tid tilbake, og det var da jeg bestemte meg for å lese meg litt mer opp om ham. Ikke at filmen var bra, for det var den ikke. Det var en slags kvasi-dokumentar om Loch Ness monsteret, der Werner spilte seg selv. Men etter en kikk på IMDb fant jeg ut at det også var ham som hadde regissert Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans (2009) med blant andre Nicolas Cage, som jeg likte ganske godt. Så ledet det ene til det andre, som det gjerne gjør når jeg oppdager en ny regissør eller skuespiller, at jeg blir nysgjerrig på andre ting de har gjort. Og det var da jeg fant historikken til denne Werner; for han er en ganske gammel mann, som utvilsomt nok vil bli husket best for ting han har gjort tidligere.
Det første jeg la merke til, var at han har laget flere filmer med Klaus Kinski, faren til Nastassja Kinski, en skuespiller jeg husker å ha sett i en spaghetti western da jeg var liten og altfor liten til å se sånne filmer. Ansiktet hans er lett å huske og han spiller i tillegg roller som mer enn grenser til galskap. Og da jeg tidligere i år fant en boks med Werners mest kjente filmer til en rimelig penge, slo jeg til. Og Aguirre – The Wrath of God var den første filmen fra boksen jeg valgte å se.
Det er alltid interessant når man skal gjøre seg kjent med en ny regissør, for man må i noen tilfeller gjøre seg kjent med fortellerteknikken. Om man kun ser amerikanske kommersielle filmer sparer man seg naturligvis for det, men personlig liker jeg å utfordre meg litt, og Aguirre var definitivt en utfordring!
Handlingen er lagt til 1600-tallet og vi følger en gruppe spanske conquistador-er på ferd gjennom Peru på jakt etter El Dorado. Da det etter hvert blir så godt som umulig å ta seg gjennom jungelen, blir 40 personer bedt om å dra ut for å finne mat og veien til selveste gullbyen. De bygger flåter som de skal ta seg bruke for å ta seg ned Amazonas elven.
En av flåtefarerne er Don Lope de Aguirre (Kinski) som sjelden er enig i hvordan troppen styres, og han gjør så godt han kan for å sabotere og samtidig fremme seg selv som naturlig leder av gruppen. Da troppsjefen etter hvert vil dra tilbake til den opprinnelige gruppen, sørger Aguirre for at han nesten blir drept og setter ham i et bur. I tillegg utnevner han en av mennene han vet han kan kontrollere som konge av El Dorado, og fraskriver seg all tilhørighet til den spanske kongen. På den måten kan de få El Dorados gull og rikdom for seg selv.
Men ting går ikke helt som det skal. De går snart tom for mat og drikke, og ikke minst usynlige fiender på elvebredden gjør ferden nedover elven vanskelig.
Aguirres lederegenskaper og sinn stilles kraftig på prøve.
Det første jeg la merke til da jeg så filmen, var musikken av Popol Vuh. Den var så stemningsfull og forutfor sin tid at jeg raskt ble trukket inn i handlingen. Werners filmstil minnet mest om en dokumentar, en følelse som ytterligere ble bekreftet av at flere av skuespillerne i starten så rett inn i kameraet. Andre ganger følte jeg at jeg satt og så på en skikkelig B-film, noe som ikke gjorde like godt inntrykk. Og B-film følelsen ga aldri helt slipp på seg, samtidig som det var noe fascinerende med hele filmen.
Etterlatt inntrykk da filmen var over, var at dette var en sær greie, noe som mange av mine venner utvilsomt vil kalle en "Thomas-film", uten at skal utbrodere om det er en positiv eller negativ greie. Men selv om filmen var sær, har alt jeg har lest om filmen i etterkant gitt meg stor respekt for både regissør og skuespillere. Og jeg merker at jeg har lyst til å se filmen igjen ganske snart, i håp om å få bedre forståelse for den, Kinski og Werner, som utvilsomt vil gi meg et bedre grunnlag for å få best mulig utbytte av resten av filmboksen til Herzog.